COCHS-BLUES
av Kjeld-Willy Hansen

Jeg leter etter eget navn, et ansikt som var før.
Det stod i veggen, lyste blått, bak nedslitt åpen dør.

Der knirket det i gulv og sjel og i de skjeve senger.
Der fikk man sove i en krok, om pungen manglet penger.

Der brant en drøm fra veggene og tiden tikket fort.
En morgen stod i rennesten da natt var sviret bort.

Det knustes noen glass, ja vel, og framtiden var stor.
Det brant i blikk og blå begjær, men blåfargen fikk ord.

Nå fins begjæret overalt, men over alt jeg ser:
Den blåfargen som alltid var, den finnes ikke mer.

Og gulvet er av blank parkett, og flere rom har dusj.
Man hyler ikke drømmen ut med blå og billig tusj.

Selv Hoem har fått eget rom. Ja, Cochs er blitt klisjé.
Og veggene er malt i pink - jeg liker dem for det

COCHS -
SLIK
HANSEN SER DET
 

 
Av Kjeld-Willy Hansen, Journalist i Østlandsposten

Publisert 2008
Man sendes på Oslo-tur med bil og overnatting og full frokostpakke og ringer prompte Tigerstadens sovefavoritt. Riktignok har det aldri vært frokost der og parkeringsmulighetene er fremdeles ikke-eksisterende.

Men Cochs Pensjonat i Parkveien er og blir en sjelefrende med seng i. Krypinnet ble oppdaget ved en tilfeldighet i slutten av 70-årene, etter at man hadde stanget gjennom en punkekveld med Kjøtt på Club 7 og fått fyken av ei vestkantsylfide med ekstramadrass. Samene sang «La Ælva leve» foran Stortinget, natten var full av ulver og indianere, palestinaskjerf og venstrevridde kringkastings-folk, men sameshantiene sluknet under himmelen den sorte, da alle plutselig ble borte. I Svartemarja.

I mangel av noe bedre gikk veien vestover gjennom Slottsparken. Skrått overfor Lorry, foran en diger dør, stod en skjev sak av et menneske og nynnet over et nøkkel-knippe. Jeg skrenset bort, øynet et lite metallskilt i muren som forkynte «Cochs Pensjonat» og hengte meg på. Vel inne endte jeg i en myk haug med skittentøy, i en korridor som hadde sett gjevere tider, og ble vekket av et vennlig rynkefjes morgenen etter: «Herregud, ligger du her da gutt! Du får komme inn på kontoret og få en kopp kaffe», sukket morgenens Metusalem. Det viste  seg å være pensjonatets faktotum, og mitt hjerte var tapt. Det ble Cochs forever.

Da jeg senere vendte tilbake til mer lovformelig soving, 48 kroner pr. seng lød prisen den gang, oppdaget jeg at rommene hadde drøssevis av historier å fortelle. De kunne avleses av skriblerier på veggene, av fargen på toalett-skålen, av murpussen ut mot bakgården og av den litt søtlig innestengte lukten. Men her var det morgen hele døgnet. Senere har stedet blitt utidig legendarisk i borgerlige bohemkretser, spesielt etter at romanfiguren Arnold Nilsen i Lars Saabye Christensens «Halvbroren» tok inn på pensjonatet og tilbrakte 4982 døgn på rom 502.

Ja, Oslos svar på «Chelsea Hotel» er blitt både flott og frisert og fornuftig. Med rene håndklær på knaggen, varmt vann i springen, egen hjemmeside, tv på noen av rommene og snobbete kulturreferanser. Siste mann ut med eget rom oppkalt etter seg, er tidens mr. Bjørnstjerne Bjørnson himself, Edvard Hoem. Rom 518 er Hoems rom. Hallgrim Berg, Mia Berner og Albert Henrik Mohn er andre med egne rom på Cochs.

Og at Cochs, som kun annonserer sin tilstedeværelse i bybildet gjennom samme stusselige metallskilt, er blitt mektig populært, fikk jeg altså erfare nå. Det fantes ikke en ledig seng å oppdrive denne tirsdagskvelden. I stedet endte jeg langt oppe i Nydalen, i et nytt og sterilt betong-helvete til nær 2.000 kroner natten. Og det var mens jeg satt der og slikket sårene i åttende etasje, omgitt av tykke tepper, glass og rettvinklet mur, tv-rank med hundre kanaler og en minibar med minivin til 125 kroner flasken, at jeg trøstepimpet fram en liten blues til ære for Cochs, slik det var - og til dels fremdeles er.